Forkullet drøm

Da er vi tilbake i Norge etter tre strålende uker i Peru! Verdensvante sjeler har smakt på milkshaker rundt omkring på klinkekula vi bor på. Men ingen milkshake jeg har smakt kan måle seg med den de har på Knarviksenteret. Gleden var derfor stor da våre smaksløker endelig skulle få nyte smaken av den perfekt konsisterte milkshaken i Knarvik.

Sola strålte og en brannalarm kimte i det fjerne, i det vi steg ut av bilen på taket av det nye parkeringshuset til Knarvik senter. Lindås kommune er definitivt i utvikling! Vi tok heisen ned i første etasje, og stoppet først på Big Bite for en frokost til Joakim. Før Joakim hadde fått servert frokosten sin, lød en herrestemme med østlandsdialekt over høytaleranlegget: "På grunn av brann ber vi alle våre kunder forlate senteret gjennom nærmeste utgang". Vi hadde gått inn i en bygning med ringende brannalarm. Kanskje bør de vurdere å skru opp volumet noen desibel..?

Utenfor så vi brannbilen stå parkert i et uhyggelig område. Brannmennene gikk inn og ut der vi aller minst hadde ønsket å se dem. Milkshake-sjappa vår var offeret. Jeg vet ikke om du har forlatt en evakuert milkshake-sjappe noen gang, og gått glipp av milkshaken du har gledet deg til i over tre uker, mens du har vært på den andre sida av jorda. Men du kjenner kanskje følelsen av å forlate gravlunden etter at noen du var glad i har blitt senka ned i mørket?

Nå håper vi bare at senteret åpner igjen i løpet av dagen, og at all isen ikke har smeltet.

Siste kapittel

Naa naermer det seg slutten paa det fantastiske eventyret i Peru. Siden sist har vi vart paa Machu Picchu, den obiligatoriske turistattraksjonen i Peru. Helt raatt og se hva inka-folket fant paa langt til fjells. Skjoenner ikke baeret av hva de skulle opp der aa gjoere, men bygningene er ikke mindre imponerende av den grunn.

Ellers har jeg blitt en saerdeles fargerik mann. Ikke at jeg er saa veldig brun, selv om armene sikkert har en litt moerkere hvitfarge enn rumpa. Men jeg har faatt mange lekre, roede prikker rundt paa kroppen. I gaar kveld proevde jeg aa telle. Det er litt vrient aa telle noeyaktig, men jeg overdriver hvert fall ikke om jeg sier over 70 roede prikker paa kroppen. Viktig aa gi naering til truede arter i jungelen, som for eksempel lopper.

Naa befinner vi oss i Lima, Perus hovedstad. Byen er mer "norsk" enn alt annet jeg har sett her. En ganske standard storby. For foerste gang bor vi paa et skikkelig hotell. Digg seng, minibar I KJOELESKAP, og en helt vanvittig middag. Vi spiste buffet med 25 peruanske retter (orket ikke alle). Saant koster jo penger, men ca 70 NOK koster vi paa oss for en saann middag. I kveld har vi vaert paa kino og sett den eneste filmen som ikke var dubbet til spansk. Har glemt hva den heter, men den var ganske bra! Den nye som Leonardo DiCaprio spiller i.

Jaja.. Kommer snart hjem naa, mamma. Gidder du hjelpe meg litt med klesvask mens jeg henter ting paa hytta og flytter inn i ny leilighet? Blir litt travelt naa de siste dagene foer jobben begynner igjen...

Overlevde flere doegn i jungelen

Driver og oever litt paa tabloid-overskrifter. Har vaert noen doegn i jungelen naa, og ingen av oss doede. Akkurat som forventet egentlig.

Har hatt noen topp dager med anakonda, kaimaner, apekatter, pappegoeyer og droessevis av andre dyr vi sjelden ser i norske barskoger. Vi bodde med jungellyder like ved senga, ikke innlagt varmtvann, tilgang til elektrisitet noen timer hvert doegn, og med ufattelig god mat. Etter solnedgang var det helt svart, og over oss hang en helt raa stjernehimmel. Behagelige stunder i hengekoeye, trivelig fellesskap med tre amerikanske 22-aaringer, og elvebading midt i Amazonas.

Kan ikke klage!

122 meter i fritt fall

Aa staa paa kanten av et lite plataa, med bakken 122 meter under deg, mens du kjenner flere kilo med strikk proever aa trekke deg den retningen alle naturlover sier det er naturlig aa bli trukket, er en ganske spesiell foelelse. Den sykeste foelelsen kommer likevel i det oeyeblikket du tar et lite sprang, og hver celle i kroppen skriker i doedsangst naar de opplever at du er i fritt fall, og syncellene bare saavidt skimter bakken der nede. Det er helt ufattelig hvilke prosesser og reaksjoner kroppen drar i gang, i et helt ufattelig tempo. Det gaar saa fort at om du bevisst proever, vil du aldri makte aa tenke, foele, eller skape saa mange reaksjoner paa saa kort tid. Det er bare kroppens egne mekanismer som slaar inn paa autopilot, i et desperat forsoek paa aa overleve et fall paa 122 meter.

Adrenalinet pumper rundt i hele kroppen. Du har 1000 foelelser paa en gang, men du rekker ikke kjenne ordentlig etter paa noen av dem. Du tenker 300 tanker i sekundet, likevel rekker du ikke faa et bevisst forhold til mer enn en liten haandfull av dem. Det foerste lille oeyeblikket i fritt fall, skriker hele kroppen at "dette var ikke helt bra". Men foer du rekker aa angre skikkelig, bare faller du og nyter det helt sinnsyke kicket som flyr rundt i hele kroppen, fra taaspiss til oereflipp, som en hemningsloes katastrofetornado.

Det neste du kjenner er at strikken strammer seg, og du blir dratt opp igjen i et heftig rykk. Du ser bare bakken forsvinne igjen, og vennene dine blir igjen til smaa innsekter der nede. Det mest magiske oeyeblikket er idet du finner deg selv i fritt fall fra 122 meter. Men oeyeblikket som havner paa en god andreplass, er det lille oeyeblikket da du finner deg selv hengende i vektloes tilstand. Ikke er du paa vei opp lenger, men du har ikke startet fallet paa flere titalls meter ned mot bakken igjen heller. Og foer du rekker aa ta dette magiske oeyeblikket ordentlig innover deg, er du i et nytt doedelig fall mot bakken igjen. Det er vanskelig aa forklare med ord, du maa bare oppleve det!

Avslutningsvis maa jeg bare beklage at det er saa faa bilder her for tida. Har proevd aa legge ut, men naar maskinen staar og laster i ti minutter uten resultat, venter jeg heller til vi faar bedre internett. Lover at det kommer baade bilde og film. (Det ligger litt paa facebook).

Ungdomsmøte

I går kveld var vi på ungdomsmøte i den lutherske kirka i Cusco. Åtte lokale ungdommer mellom 16 og 22 år var samlet til sang, bønn og en andakt. Fantastisk å kunne dele noe sånt med folk du ikke kan kommunisere med uten tolk.

Mellom sang og andakt var det leker på programmet. Noen peruanske vi aldri hadde vært borti og fire mann i sofaen. (Bokstavelig talt, gutta vant!). Til slutt introduserte vi peruanerne for Muffinman. Jeg lover deg! Muffinman i 3500 meters høyde merkes fort på pusten! :)

En fantastisk kveld!

En el Perú hay una huelga

Så.. I Peru er det streik. Transportstreik. Transportstreik i Peru, er ikke helt som transportstreik i Norge. Men for å ta det fra begynnelsen:

For noen dager siden ble vi gjort oppmerksomme på at vi ikke hadde betalt for den ene natten vi skulle sove på hotell i Puno. Dette var reiseselskapets feil, så som et plaster på såret fikk vi gratis henting på bussen da vi ankom Puno. En aldri så liten gudfeldighet..? De som hentet oss på bussen, visste nemlig at det ved midnatt startet en transportstreik. Det vil si at familien Byrknes og meg selv ikke ville kommet oss til Cusco to dager senere som vi hadde planlagt. Eneste mulighet var å reise videre allerede samme kveld.

Dermed rakk vi så vidt å spise middag på hotellet i Puno, før vi måtte stresse oss ut på sivøyene på Titicaca-sjøen. I Peru går alt litt sakte, og når båten får motortrøbbel på vei tilbake går det enda saktere. Det var mørkt som svarte natta ute på vannet, bussen skulle gå om 40 minutter, og båten skulle bruke 35 minutter inn - når den bare fikk start på motoren. Men alt ordner seg jo på et vis.

Transportstreik i Peru kan for eksempel komme av at bønder er uenige i statens gasspolitikk. Peru selger nemlig billig gass til Mexico, mens peruanere må kjøpe dyr gass. Dessuten tjener Mexico gode penger på å videreeksportere peruansk billiggass til andre land. Er jo ikke rart bøndene plasserer store hauger med sand, stein og trær i veien. Har ikke sett det selv, men flere kilometer av veien ut og inn av Cusco (der gassen blir kjørt sørover fra jungelen) skal visstnok være sperret. Vi kom heldigvis forbi en halvtime før veien stengte, slik at vi kan fortsette ferien sånn bortimot normalt. Vi gikk glipp av en dag i Puno og en dag i Juliaca, men får jo da et par ekstra dager med høydetrening på ca. 3400 m.o.h. i Cusco.

Buenas Noches

Har hatt et par fantastiske dager her siden sist! Har vært på rafting i Chile-elva (litt usikker på hva den egentlig heter i farta), spilt fotball med misjonærbarna på nesten 2500 meters høyde, vært en tur på byen med mine peruanske venninner. Fikk med meg både bildeutstilling og konserter. Har hørt mange synge i Peru. Nå har jeg hørt to stykker som synger fint også!

I kveld skulle vi oppleve et av Arequipas spennende kulturtilbud. Men i en millionby med kun én kino, lærte vi at det lønner seg å bestille på forhånd. Dermed endte kvelden på en slags kafé med våre to peruanske venner. Utrolig digg å være med peruanere som snakker engelsk! Fortsatt håpløst å forstå noe særlig spansk. No entiendo. No hablo español.

Ser at klokka snart er 06.00 hjemme i Norge. Her nærmer den seg 24, så her er det fortsatt yesterday. Men når vi kommer dit dere er nå, skal vi stå tidlig opp, spise frokost og ta taxi ned til sentrum. Derfra går det i minibuss til Kolkadalen. Der skal vi bade i varme kilder, mulighens ta en time med full kroppsmassasje og kose oss stort. På søndag skal vi nyte en frokost vi foreløpig bare har hørt heftige rykter om. Dessverre må den nytes fort og effektivt, fordi vi må rekke en buss som skal ta oss til platået der vi kan beskue verdens største flyvedyktige fugl: kondoren.

Bullfight i Arequipa

I dag har vi vært på bullfight i Arequipa. En ganske human, eller bullman, form for underholdning. Når en stut trekker seg, har den andre vunnet. De eneste som begynte å blø var oksenes bønder. Ved et par anledninger dro bøndene i gang slosskamper, når oksene ikke klarte gjøre opp seg i mellom. Det er generelt mye venting i Peru, så det tok lang tid mellom hver fight, og det kunne ta lang tid før oksene begynte å duellere. Noen ganger gadd de ikke måle krefter i det hele tatt. Men det er gøy å oppleve flere sider av Peru. Mange engasjerte mennesker, og dritfett når to okser faktisk gidder å gå i hornene på hverandre.

Apropo dyr i Peru: I dag stod det et lite, fint marsvin i et slags bofellesskaps-bur, sammen med mange andre marsvin. Da vi bestilte mat på restauranten, levde marsvinet i beste velgående. Men like etter at jeg hadde bestilt maten min, ble marsvinet uten forvarsel dratt opp fra buret sitt. Marsvinet rakk så vidt å reagere på at den ble løftet opp før den fikk en kniv gjennom underkjeven. Halve underkjeven, med den ene av de to karakteristiske gnagertennene ble hengende å dingle, som samtidig ga nakkebrudd med umiddelbar dødelig virkning. Deretter fikk marsvinets x-samboere se buken bli sprettet på deres nylig avdøde kamerat.

Ikke lenge etterpå lå et helt marsvin, minus tarmer og et par andre involler på et fat. Den var nylig flambert, og bare noen få dotter med pels hang fortsatt på dyret. Øynene var svidde og skrukkete, kjeften gapte så vi kunne se langt ned i halsen, og alle fire beina og den lille halestumpen spriket i hver sin retning. For å si det rett ut. Det ferske, flamberte marsvinliket på fatet mitt så rett og slett nasty ut! Men det smaker godt! Smaker litt som søt kylling, bare litt seigere konsistens.

No hablo Español

Kjartan skjønner ca. 0 spansk. Kjartan snakker ca. 0 spansk. Innimellom kobler Kjartan helt ut når det blir veldig mye spansk, og 0 norsk eller engelsk. Derfor har det vært en ganske behagelig dag i dag. Riktignok har vi vært på middagsbesøk hos en lokal kunstner. God mat, men no entiendo. Er ikke bare-bare å kaste seg ut i det.

I dag har vi ordnet helgetur til Colca-dalen, rafting på torsd

ag, og bussbilletter til Puno - alt gjennom et turistselskap som drives av en normann. Ting tar tid i Peru. Derfor var det trivelig at Geir "Vikinka Travle" stakk innom jobben, for en lang prat på norsk. Vet ikke helt hvordan systemet her fungerer, men føler meg rimelig sikker på at en del ting kan effektiviseres betraktelig. Men etter et par timer hos reiseoperatøren var alle billetter i boks.

I kveld har vi vært på misjonærbesøk hos familien Bakke. Ekstremt trivelig samling for å ønske nyankomne misjonærer velkomne. Mange trivelige misjonærer og misjonærbarn. God mat (ufattelig mye god mat i Peru)! Og ikke minst veldig behagelig å fortstå hva alle sier (selv de to danskene som var der), og kunne føre samtaler med hvem som helst.

I morgen skal vi få oppleve god Arequipansk kultur på norsk. På selveste nasjonaldagen, skal vi sammen med en del misjonærer, overvære en peruansk oksefight - på norsk!

Que pasa?

Det er god stemning i Peru om dagen! Har blitt litt kjent med et par lokale folk. Veldig trivelig og lærerikt. Heldigvis finnes det noen som snakker engelsk her. Er tidvis slitsomt å ikke henge med på noen av de spanske samtalene. Men jevnaldrede, engelsktalende peruanere har blandt annet gitt oss en liten smak av Arequipas uteliv. Mye god mat og drikke her! Alpakkakjøtt anbefales. Må selvsagt prøve marsvin også mens vi er her.

Vi var innom St. Catalina, et gammelt kloster i Arequipa. Mange bra motiver for folk med fotoapparat.

Av og til tar man bilder av rare ting, noen ganger morsomme ting, kanskje stygge ting, teite ting, men i Peru satser vi på at man tar bilder av ting man liker. Etter gudstjenesten i den lokale lutherske kirka i dag, var vi innom en butikk. Følte oss heller populære da minst fire kvinnfolk dro opp mobiltelefonene for å knipse bilder/filme "i skjul". Vi prøver også å holde alle frierne til Alice på litt avstand. Gutta her er litt mer frampå enn jentene. Men sannsynligvis er vi gifte når vi returnerer til fedrelandet hele gjengen.

De neste dagene blir det litt shopping (sko og en genser av babyalpakka-ull), besøke noen misjonærer (og sikkert noen peruanere). På onsdag er det nasjonaldag her. Det blir spennende. Da skal vi bl.a. på bullfight. Oksekampene her er riktignok ganske pinglete. De står bare med hodene mot hverandre og knuffer litt. Den første oksen som trekker seg har tapt. Egentlig høres det ikke spesielt spennende ut, men må jo nesten se det mens vi er her.

Overlevde dramtisk landing

Etter en lang dags ferd på fly, nærmet vi oss det endelige målet: Arequipa - byen omgitt av (vulkanske) fjell. Fra Lima fløy vi med et nasjonalt flyselskap. Alt virket normalt da vi skulle gå inn for landing, men sekunder før vi traff bakken gjorde kapteinen plutselig helomvending og dro i spaken. Vi skjønte lite da flyet plutselig satte kursen oppover igjen. Flyet fløy i en lang bue rundt byen, og gjorde seg klar for et nytt forsøk. Da vi nærmet oss rullebanen for andre gang hørte vi lyder fra utsiden av flyet. Lyder vi ikke hadde hørt ved det første forsøket. Landingshjulene! Brannbilene stod allerede klare langs rullebanen da vi endelig fikk nærkontakt med moder jord igjen.

Bare så deter sagt: Landingen virket helt udramatisk for oss. Men vi har jo lurt litt på hva som skjer når kapteinen er få meter over bakken uten hjulene nede. Que pasa liksom!?

I dag har vi tatt det relativt rolig. Arequipa ligger over Norges høyste punkt, så det er lite luft her. Til gjengjeld er det mye luft i brøet! Vi har rusla litt rundt i byen, sett hvor Byrknes har bodd, hilst på et par peruanere de kjenner, prøvd peruansk mat, og egentlig ikke gjort så mye annet enn å passe oss for lommetyver. På dagtid er det steinvarmt (i overkant av 20 grader) i sola, men svalt, tidvis kaldt, i skyggen. Nattetid er det under frysepunktet. Prøver å lære litt spansk her, men foreløpig glemmer jeg fortere enn jeg lærer.

Slow fade

En veldig bra sang fra Casting Crowns. Kan sees mange ganger!

Andre etappe

Den andre etappen, fra Grimstad til Knarvik er unnagjort. I dag går det i pakking og siste forberedelser i ordførerboligen. De to første etappene er for prolog å regne. Men i natt starter den virkelige turen. Pass og billetter, vaksinasjonskort og malariatabletter, sokker og tannbørste. Alt må være med på flyplassen kl. 04 i natt. 

Vi tar et flybytte i Amsterdam. Deretter svever vi mot Lima, via en liten mellomlanding for drivstoffpåfyll i Karibien. Satser på å rekke en Captain Morgan med Jack Sparrow. 3 1/2 uker i Peru starter soon. 

Tengo que aprender español pronto.

Første etappe

Er ikke akkurat i nærheten av Peru enda, men føler at første etappe er unnagjort. Har forlatt heimen, og satt kursen sørover, og vender ikke tilbake før jeg har vært i Peru.

Jeg og min yngste søster (Linn) har kjørt til fagre Verningen i Vestfold i dag. Vi camper hos Høyland. Måtte nesten ha et siste møte med kidza "mine", for nå blir det lenge til neste gang. Har fått god middag, is, spilt fotball, hatt vannkrig og kost oss stort. Her har latteren sittet løst i hele dag. :D
I morgen går turen videre til Grimstad, og Sørlandssommer på Drottningborg den neste uka.

Ungkarsbula

Leiekontrakten er signert. Dermed har Joakim og undertegnede fiksa byens beste leilighet det neste året. Der får vi 43,5 kvm HVER å boltre oss på. Leiligheten var splitter ny for bare 6-7 år siden, og det bærer den preg av. Herlig dusj med radio, lys og massasje, men best av alt - det er plass til begge samtidig!

I stua har eigerne allerede malt den ene veggen rød. Bryne-rød, Brann-rød, Liverpool-rød og United-rød. Med Get-TV inkludert i leieprisen, er det duket for mange gode fotballkamper. Enhver fotballkamps tilbehør er iskald cola - nedkjølt med is fra det fancy kjøleskapet.

Hadde tenkt å legge ut bilder for å vise fram slottet vårt, men annonsen på finn var allerede slettet. Beklager! Her ser du hvert fall kjøkkenet vårt. Kan ikke garantere at blomstene og frukten på bildet fortsatt er der til høsten.
Da er du invitert på besøk til siloen på Sinsen. Velkommen!

Vaksiner og sommerfugler i magen

I dag har jeg vært hos helsesøster og fått de nødvendige vaksinene. Nå begynner pakking for Grimstad, Bergen og Peru. Jeg krysser fingrene for brukbare internettforhold i Peru, slik at du kan følge turen med familien Byrknes på bloggen.

Tok nettopp en titt på ett av turens reisemål. Det fysisk kilte i magen da jeg så filmen. Den blandede følelsen av adrenalinkick, frykt, spenning og 274 andre følelser som snurrer rundt i magen som en tornado. Når jeg står der, vil hver celle i kroppen skrike. Når jeg ikke står der lenger, vil jeg sannsynligvis tro at jeg dør. Våger du se filmen?

Ego eimi

Ego eimi er gresk og betyr ”jeg er”. Denne bloggen vil naturlig nok formidle et bilde av hvem jeg er; hva jeg gjør og hva jeg tenker. Men de to enkle ordene har en langt mer interessant historie.
I 2.Mos 3 kan vi lese om når Gud ber Moses om å føre israelittene ut fra Egypt. Moses var engstelig for oppdraget: «Men når jeg nå kommer til israelittene og sier til dem at deres fedres Gud har sendt meg, og de så spør etter hans navn, hva skal jeg da svare?» Det er nå Gud gir seg selv navnet som i norske bibler er oversatt til «Herre» (hebr. JHVH): «Jeg er den jeg er. Slik skal du svare israelittene: ”Jeg Er” har sendt meg til dere.»

Rett før Jesus skulle dø, ble han tatt til fange og ført til Det høye råd. Da ypperstepresten spurte ham om han var Messias, svarte han: «Jeg er» (Mark 14,62). Eller som det står i grunnteksten: «Ego eimi». Det interessante her er at greske verb bøyes etter kjønn og tall, som i for eksempel engelsk: I am, you are osv. Derfor var det ikke vanlig å si «ego eimi», for når man sa verbet (eimi) kunne det bare være «ego» (jeg) som var subjekt. Akkurat som når man bruker «am» i engelsk, må det være «I» som er subjekt. Derfor sa man bare «eimi», og så visste alle at det betydde «jeg er». Jesus gjør dette for å understreke at han er Gud. Ypperstepresten, som ikke trodde Jesus var Messias, så på det som gudsbespottelse at noen kalte seg selv for Gud. Dermed dømte alle i Det høye råd ham å være skyldig til døden.

Jesus var sant menneske og sann Gud. La meg presisere at min bloggtittel ikke på noen måte skal indikere at jeg er Gud, men at jeg er den jeg er – sant menneske.