Forkullet drøm

Da er vi tilbake i Norge etter tre strålende uker i Peru! Verdensvante sjeler har smakt på milkshaker rundt omkring på klinkekula vi bor på. Men ingen milkshake jeg har smakt kan måle seg med den de har på Knarviksenteret. Gleden var derfor stor da våre smaksløker endelig skulle få nyte smaken av den perfekt konsisterte milkshaken i Knarvik.

Sola strålte og en brannalarm kimte i det fjerne, i det vi steg ut av bilen på taket av det nye parkeringshuset til Knarvik senter. Lindås kommune er definitivt i utvikling! Vi tok heisen ned i første etasje, og stoppet først på Big Bite for en frokost til Joakim. Før Joakim hadde fått servert frokosten sin, lød en herrestemme med østlandsdialekt over høytaleranlegget: "På grunn av brann ber vi alle våre kunder forlate senteret gjennom nærmeste utgang". Vi hadde gått inn i en bygning med ringende brannalarm. Kanskje bør de vurdere å skru opp volumet noen desibel..?

Utenfor så vi brannbilen stå parkert i et uhyggelig område. Brannmennene gikk inn og ut der vi aller minst hadde ønsket å se dem. Milkshake-sjappa vår var offeret. Jeg vet ikke om du har forlatt en evakuert milkshake-sjappe noen gang, og gått glipp av milkshaken du har gledet deg til i over tre uker, mens du har vært på den andre sida av jorda. Men du kjenner kanskje følelsen av å forlate gravlunden etter at noen du var glad i har blitt senka ned i mørket?

Nå håper vi bare at senteret åpner igjen i løpet av dagen, og at all isen ikke har smeltet.

Siste kapittel

Naa naermer det seg slutten paa det fantastiske eventyret i Peru. Siden sist har vi vart paa Machu Picchu, den obiligatoriske turistattraksjonen i Peru. Helt raatt og se hva inka-folket fant paa langt til fjells. Skjoenner ikke baeret av hva de skulle opp der aa gjoere, men bygningene er ikke mindre imponerende av den grunn.

Ellers har jeg blitt en saerdeles fargerik mann. Ikke at jeg er saa veldig brun, selv om armene sikkert har en litt moerkere hvitfarge enn rumpa. Men jeg har faatt mange lekre, roede prikker rundt paa kroppen. I gaar kveld proevde jeg aa telle. Det er litt vrient aa telle noeyaktig, men jeg overdriver hvert fall ikke om jeg sier over 70 roede prikker paa kroppen. Viktig aa gi naering til truede arter i jungelen, som for eksempel lopper.

Naa befinner vi oss i Lima, Perus hovedstad. Byen er mer "norsk" enn alt annet jeg har sett her. En ganske standard storby. For foerste gang bor vi paa et skikkelig hotell. Digg seng, minibar I KJOELESKAP, og en helt vanvittig middag. Vi spiste buffet med 25 peruanske retter (orket ikke alle). Saant koster jo penger, men ca 70 NOK koster vi paa oss for en saann middag. I kveld har vi vaert paa kino og sett den eneste filmen som ikke var dubbet til spansk. Har glemt hva den heter, men den var ganske bra! Den nye som Leonardo DiCaprio spiller i.

Jaja.. Kommer snart hjem naa, mamma. Gidder du hjelpe meg litt med klesvask mens jeg henter ting paa hytta og flytter inn i ny leilighet? Blir litt travelt naa de siste dagene foer jobben begynner igjen...

Overlevde flere doegn i jungelen

Driver og oever litt paa tabloid-overskrifter. Har vaert noen doegn i jungelen naa, og ingen av oss doede. Akkurat som forventet egentlig.

Har hatt noen topp dager med anakonda, kaimaner, apekatter, pappegoeyer og droessevis av andre dyr vi sjelden ser i norske barskoger. Vi bodde med jungellyder like ved senga, ikke innlagt varmtvann, tilgang til elektrisitet noen timer hvert doegn, og med ufattelig god mat. Etter solnedgang var det helt svart, og over oss hang en helt raa stjernehimmel. Behagelige stunder i hengekoeye, trivelig fellesskap med tre amerikanske 22-aaringer, og elvebading midt i Amazonas.

Kan ikke klage!

122 meter i fritt fall

Aa staa paa kanten av et lite plataa, med bakken 122 meter under deg, mens du kjenner flere kilo med strikk proever aa trekke deg den retningen alle naturlover sier det er naturlig aa bli trukket, er en ganske spesiell foelelse. Den sykeste foelelsen kommer likevel i det oeyeblikket du tar et lite sprang, og hver celle i kroppen skriker i doedsangst naar de opplever at du er i fritt fall, og syncellene bare saavidt skimter bakken der nede. Det er helt ufattelig hvilke prosesser og reaksjoner kroppen drar i gang, i et helt ufattelig tempo. Det gaar saa fort at om du bevisst proever, vil du aldri makte aa tenke, foele, eller skape saa mange reaksjoner paa saa kort tid. Det er bare kroppens egne mekanismer som slaar inn paa autopilot, i et desperat forsoek paa aa overleve et fall paa 122 meter.

Adrenalinet pumper rundt i hele kroppen. Du har 1000 foelelser paa en gang, men du rekker ikke kjenne ordentlig etter paa noen av dem. Du tenker 300 tanker i sekundet, likevel rekker du ikke faa et bevisst forhold til mer enn en liten haandfull av dem. Det foerste lille oeyeblikket i fritt fall, skriker hele kroppen at "dette var ikke helt bra". Men foer du rekker aa angre skikkelig, bare faller du og nyter det helt sinnsyke kicket som flyr rundt i hele kroppen, fra taaspiss til oereflipp, som en hemningsloes katastrofetornado.

Det neste du kjenner er at strikken strammer seg, og du blir dratt opp igjen i et heftig rykk. Du ser bare bakken forsvinne igjen, og vennene dine blir igjen til smaa innsekter der nede. Det mest magiske oeyeblikket er idet du finner deg selv i fritt fall fra 122 meter. Men oeyeblikket som havner paa en god andreplass, er det lille oeyeblikket da du finner deg selv hengende i vektloes tilstand. Ikke er du paa vei opp lenger, men du har ikke startet fallet paa flere titalls meter ned mot bakken igjen heller. Og foer du rekker aa ta dette magiske oeyeblikket ordentlig innover deg, er du i et nytt doedelig fall mot bakken igjen. Det er vanskelig aa forklare med ord, du maa bare oppleve det!

Avslutningsvis maa jeg bare beklage at det er saa faa bilder her for tida. Har proevd aa legge ut, men naar maskinen staar og laster i ti minutter uten resultat, venter jeg heller til vi faar bedre internett. Lover at det kommer baade bilde og film. (Det ligger litt paa facebook).

Ungdomsmøte

I går kveld var vi på ungdomsmøte i den lutherske kirka i Cusco. Åtte lokale ungdommer mellom 16 og 22 år var samlet til sang, bønn og en andakt. Fantastisk å kunne dele noe sånt med folk du ikke kan kommunisere med uten tolk.

Mellom sang og andakt var det leker på programmet. Noen peruanske vi aldri hadde vært borti og fire mann i sofaen. (Bokstavelig talt, gutta vant!). Til slutt introduserte vi peruanerne for Muffinman. Jeg lover deg! Muffinman i 3500 meters høyde merkes fort på pusten! :)

En fantastisk kveld!

En el Perú hay una huelga

Så.. I Peru er det streik. Transportstreik. Transportstreik i Peru, er ikke helt som transportstreik i Norge. Men for å ta det fra begynnelsen:

For noen dager siden ble vi gjort oppmerksomme på at vi ikke hadde betalt for den ene natten vi skulle sove på hotell i Puno. Dette var reiseselskapets feil, så som et plaster på såret fikk vi gratis henting på bussen da vi ankom Puno. En aldri så liten gudfeldighet..? De som hentet oss på bussen, visste nemlig at det ved midnatt startet en transportstreik. Det vil si at familien Byrknes og meg selv ikke ville kommet oss til Cusco to dager senere som vi hadde planlagt. Eneste mulighet var å reise videre allerede samme kveld.

Dermed rakk vi så vidt å spise middag på hotellet i Puno, før vi måtte stresse oss ut på sivøyene på Titicaca-sjøen. I Peru går alt litt sakte, og når båten får motortrøbbel på vei tilbake går det enda saktere. Det var mørkt som svarte natta ute på vannet, bussen skulle gå om 40 minutter, og båten skulle bruke 35 minutter inn - når den bare fikk start på motoren. Men alt ordner seg jo på et vis.

Transportstreik i Peru kan for eksempel komme av at bønder er uenige i statens gasspolitikk. Peru selger nemlig billig gass til Mexico, mens peruanere må kjøpe dyr gass. Dessuten tjener Mexico gode penger på å videreeksportere peruansk billiggass til andre land. Er jo ikke rart bøndene plasserer store hauger med sand, stein og trær i veien. Har ikke sett det selv, men flere kilometer av veien ut og inn av Cusco (der gassen blir kjørt sørover fra jungelen) skal visstnok være sperret. Vi kom heldigvis forbi en halvtime før veien stengte, slik at vi kan fortsette ferien sånn bortimot normalt. Vi gikk glipp av en dag i Puno og en dag i Juliaca, men får jo da et par ekstra dager med høydetrening på ca. 3400 m.o.h. i Cusco.

Buenas Noches

Har hatt et par fantastiske dager her siden sist! Har vært på rafting i Chile-elva (litt usikker på hva den egentlig heter i farta), spilt fotball med misjonærbarna på nesten 2500 meters høyde, vært en tur på byen med mine peruanske venninner. Fikk med meg både bildeutstilling og konserter. Har hørt mange synge i Peru. Nå har jeg hørt to stykker som synger fint også!

I kveld skulle vi oppleve et av Arequipas spennende kulturtilbud. Men i en millionby med kun én kino, lærte vi at det lønner seg å bestille på forhånd. Dermed endte kvelden på en slags kafé med våre to peruanske venner. Utrolig digg å være med peruanere som snakker engelsk! Fortsatt håpløst å forstå noe særlig spansk. No entiendo. No hablo español.

Ser at klokka snart er 06.00 hjemme i Norge. Her nærmer den seg 24, så her er det fortsatt yesterday. Men når vi kommer dit dere er nå, skal vi stå tidlig opp, spise frokost og ta taxi ned til sentrum. Derfra går det i minibuss til Kolkadalen. Der skal vi bade i varme kilder, mulighens ta en time med full kroppsmassasje og kose oss stort. På søndag skal vi nyte en frokost vi foreløpig bare har hørt heftige rykter om. Dessverre må den nytes fort og effektivt, fordi vi må rekke en buss som skal ta oss til platået der vi kan beskue verdens største flyvedyktige fugl: kondoren.